Norsk Hamsunforskning i en ghetto
Norsk Hamsun-forskning befinner seg fremdeles i en ghetto - noe de nylig avsluttede Hamsundagene er et godt bevis på.
Dette skriver Frode Saugestad i sin kronikk i Dagbladet i dag 9. august. Under følger kronikken i sin helhet. Kronikken er bestilt av oss og følger det som Saugestad skal snakke om på sitt foredrag/kåseri klokken 11:30 på Cafe Ibsen torsdag 14 august på vår festival. God lesning!
Ble det hele oppfattet som jammerlyd? Og hvor var Frøken Andersen? Var det ingen som ropte bravo fordi mitt foredrag (les angrep), var fullt av simple effekter, forførende føleri kun for å skjule at jeg selv ikke hadde noe nytt og spennende på hjertet? Hvorfor var det ingen som så mitt felespill som et forsøk på å tråkke djevelen på halen? Jeg ville jo forbause verden, man vil jo ikke genere seg må vite.
På den internasjonale Hamsun-konferansen ved Universitetet i Oslo 2009 holdt jeg et foredrag hvor jeg spurte hvorfor det kunne være slik at nesten 95% av all forskning på Hamsun i Norge handler om teori og/eller ideologi (politikk, kjønn, religion, natur, nazisme, vitalisme)? Hvorfor den manglende interessen for å lese vår største dikter opp mot alle de internasjonale kanoner han har påvirket direkte eller indirekte?
Ser man på norsk Hamsun forskning siden hans død, er det en fagdisiplin, som fremstår som komisk og latterlig for alle som ikke er forpliktet, og langt mer har investert sine liv i denne navlebeskuende ortodoksi. Følelsene har kastet empirien, og enda viktigere, nysgjerrigheten på havet.
Med skiftende trendy og superintellektuelle teorier om drømmer, skyld, det ubevisste, det underbeviste har de overbeviste skullet avsløre hvem denne Knut egentlig var, og hvordan han med forførende effektmakeri, lenge klarte å skjule hans sanne, farlige og ekle vesen, hans ideologi. Med andre ord en litteraturforskning som er gjennomsyret av demokratiske nyttehensyn, av de gode og fordelaktige ting som skal undervise og oppdra pliktoppfyllende og nyttige borgere og medmennesker, og drevet frem av følelser.
Beklageligvis var det også nettopp det jeg oppfatter som en total mangel på nysgjerrighet, på åpenhet, på raushet som fikk meg til å miste lysten til å være en del av et slikt miljø. Med noen hederlige unntak (John, Britt, Per Thomas og Irene) har alle dører vært lukket, og i motsetning til Glahn skyter jeg ikke meg selv i foten for å vinne over en som ikke ønsker meg.
Og jeg overraskes stadig over hvorfor der er slik her hjemme at man i 2014 fremdeles bakbindes av dualismens tvangstrøye og ikke klarer å skille diktning og virkelighet, at en ordsmed ikke nødvendigvis sitter med erkjennelsens essens, eller som Hamsun selv uttalte ved flere anledninger «jeg er ingen Autoritet». Denne diskusjonen (drevet av følelser ikke fornuft) blusset nylig opp igjen da Peter Handke ble tildelt Den internasjonale Ibsenprisen i vår. På samme måte som Hamsuns flørt med nazi-Tyskland ville forblitt en fotnote i norsk historie om han ikke var vår viktigste forfatter med avgjørende innflytelse både på den moderne og den post-moderne romanen, ville Handkes smakløse forsvar for serbisk nasjonalisme og krigsforbrytere, vært oss ukjent om han ikke var en betydelig forfatter.
Det er jo også derfor, som Aasmund Brynhildsen så treffende beskriver, at en forfatter bare kan fortelle oss hans egen sannhet gjennom kunstverket, og ikke hans tanker og filosoferinger om samfunn og politikk, for det er ikke folket mottakelige for.
At enkelte enkle sjeler ikke er i stand til å forstå at ”sannheten” har sin begrensning til kunsten, er og skal ikke være kunstnerens ansvar. Her hjemme ble dette veldig tydelig i kjølvannet av 22. juli, der mange forfattere (som ikke vedkjenner seg at poetokratiet er steindødt) kom flagrende med tanker og analyser om gjerningsmannen, oss som mennesker og samfunn så grunne at hadde de ikke hatt håndverket til å forme vakre setninger, og til dels berømmelsen, ville ingen tatt seg bryet med å lese.
Hjertet slår fortere enn tankene forstår, og slik forpurres vår analytiske evner, både i kjærligheten og i krigen. Derfor er det ikke slik Fredrik Wandrup prøver å bille oss inn at det er nazisten Hamsun som hedres med egen festival. Det er forfatteren Hamsun, ferdig snakka! Men dessverre klarer heller ikke Hamsundagene i år å vriste seg fri fra ideologiens lenker, og med paneler som Berømt og fordømt er det ikke vanskelig å forstå hvorfor det norske Hamsun miljøet og oppleves som en ghetto med dertil hørende snever mentalitet og interesseområde. En artikkel av Tore Rem i siste nummer av Vagant (som også var planlagt som panel på Hamsundagene) bekrefter dette når han skriver at «Knut Hamsuns tragedie var at han ikke skulle nøye seg med litteraturens stillferdige autorietet. Han valgte etter hvert den ytre autoriteten, forfatterhøvdingens, profetens, berømmelsen». Men, og dette er jo hele essensen, denne tragedien er jo bare en tragedie for det norske folk, for forskere, kritikere, og absolutt ikke for Hamsun selv, og det kan man lese gjennom hele forfatterskapet, gjennom hans harselas med poetokratiet, og ikke minst i Paa gjengrodde stier.
Så når forfattere og kritikere snakker med hjertet og ikke hodet så er det best å styre unna, for en persons moralske indignasjon er sjelden egnet til å si noe fornuftig om en hendelse eller en historisk skikkelse, langt mindre om en bok, noe de senere års norsk litteraturkritkk har lidd under: 1. Person-kritikeren. For der dikteren dikter med hjertet, må observatørene la intellektet styre pennen.
Kjernen i å forstå Hamsun ligger nettopp i at han var fullstendig klar over at han ved sine tekster tok livet av poetokratiet, og nøt det, som han skrev i sin kritikk av Ibsen til den danske forfatteren Ove Rode: "Vær ogsaa saa venlig at sige os Deres Mening om Ibsens Indflydelse paa Rishøsten i Indien eller paa Himmelklodernes Baner"
Med dette i bakhodet, kunne jeg så forvente at reaksjonære og besteborgelige Hamsun-eksperter, skulle reise seg og rope bravo når jeg malte fanden på veggen? Når jeg påpekte at store deler av deres liv som forskere faktisk handler om noe så lite som å prøve å finne noe som, med god velvilje, kan tenkes å peke tilbake på en noe essensielt i en kunstners virke, et foræderi ikke mot land og folk, men mot sin egen stand og håndverk.? Jo det kunne jeg, for jeg hadde jo tiltro til dem som medmennesker som kanskje ville se sannheten, ikke som kritikk, men som en hjelpende hånd ut fra den blindgate og glemsel de faglitterært befinner seg i, og for å berike dem selv og deres forskning.
For de kan vel sin Hamsun; som han skrev i et brev til Edvard Brandes i 1888 “Jeg havde ikke villet skrive for Nordmænd[…] jeg har villet skrive for Mennesker hvorsomhelst de fantes.”